Billedkritikk fra 3. april 2017

Foto: Svein Sjølli

Her har fotografen funnet et fantastisk lekkert motiv, med de to nærmest identiske båtene,
et pittoresk bymiljø i bakgrunnen, og nydelige fargekombinasjoner. Det er lett å la seg
fascinere av slikt, men her synes jeg ikke fotografen har klart å jobbe seg godt nok inn i
motivet. Dermed framstår resultatet som noe tilfeldig.
Bildet spiller på symmetri. Det hadde det ikke trengt å gjøre, men når det først gjør det,
synes jeg ikke symmetrien er reindyrket nok. Og standpunkt og utsnitt virker ikke å være
optimalt. Et høyere standpunkt kunne vært en bedre løsning. Da ville bymiljøet kommet mer
til sin rett, og samtidig hadde vi sett mindre av den ganske uinteressante vannflaten. På
yttersiden av båtene er det dessuten elementer som ikke innvirker positivt. Kanskje det
hadde vært en bedre løsning med et mer konsentrert utsnitt?

Foto: Svein Sjølli

Utålmodig hundeeier haster av sted, men hunden har all verdens tid og skjønner ikke
hvorfor det skal stresses slik. Aller helst ville hunden kanskje snu, og gå tilbake til
lyktestolpen for å markere?
Det er hunden som er «hovedpersonen» bildet, og vi ser bare delvis hvem eieren er. Det
henleder til klassisk gatefoto i beste Elliot Erwitt-stil. Nettopp det at vi ikke ser mer av
eieren, gir næring til fantasien og er bildets store styrke sammen med spenningsforholdet
mellom hund og eier.
Bildet er dessuten glimrende komponert, med linjer og beskjæring som skaper en effektiv og
dynamisk komposisjon. Et herlig bilde!

Foto: Svein Sjølli

Her har fotografen vært langt hjemmefra. I møte med fremmede kulturer er det lett å la seg
blende at det eksotiske, og bli for mye opptatt av motivet og for lite opptatt av bildet. Men
her har fotografen holdt hodet kaldt, og klart å lage et fengende og visuelt pirrende bilde.
Det tildekte ansiktet gir det et litt mystisk preg, og det understøttes av skikkelsen bak, som
er diskret til stede. Spenningen mellom disse to er nettopp det som bære bildet slik jeg ser
det. Bildet gir ikke noe svar på hva relasjonen mellom disse er, og det gir næring til fantasien.
Komposisjoner er velvalgt og gjennomtenkt, og linjer og former spiller på lag. Spesielt
danner rennene et fengende mønster, og treet er fint plassert. De lyse og lette tonene
fungerer fint.
Det eneste negative er barnet som tangerer venstre bildekant. Det er ikke tilstrekkelig med
til å bli en del av fortellingen. Og dermed er det bare forstyrrende.
Men uansett et nydelig bilde!